Villa Blå

spurte Humoristen. Høyt. Og alvorlig, men med glimtet på plass i øynene. Som vanlig.

Min verre halvdel og jeg så på hverandre. Han spørrende, jeg mer... avventende. Og aldri så lite lattermild. For når det gjelder den så glade Humoristen her i Villa Blå, så vet man aldri.

Så jeg ristet bare sakte på hodet.

"Er dere samleie, så er dere lei av å være sammen. Altså: Sam-leie. Det ligger i selve ordet, det. Og jeg har tenkt å bruke det ordspillet i forestillingen min. Er det ikke bra, kanskje?"

Mn kjære både gliste godt og lo ditto, mens han nikket iherdig. Jeg, derimot; fortsatte å bevege hodet vekselvis mot henholdsvis høyre og venstre. "Nei, vi er så absolutt ikke... samleie", kunne jeg forsikre den så oppglødde Humoristen om. Og min elskede, han fortsatte nikkingen.

Lørdagskvelden tegnet godt.

Stolt leste Studenten fra brosjyren som fulgte hans nyervervelse:"Husk at det tar 14 dager før kroppen har vent seg til en ny madrass".

"Så man bør altså helst ta seg fri i 14 dager for å sove inn en ny seng? Folk flest har faktisk skjønnhetssøvnen sin om natta!"

Og brått var hun vekk. Og latteren hennes trillet etter henne, oppover trappa til etasjen over.

skalv av pur spenning, både før og etter nøkkeloverrekkelsen. Og forventningene hadde visst gjort ham noen centimeter høyere. Likevel syntes jeg at han liksom virket - mindre i dag, i forhold til de to første (og frem til nå; eneste) gangene vi hadde møttes.

Blikkene våre, derimot... de hadde ikke treftes enda. Øynene mine søkte hans iblant, men fant dem ikke.

Jeg kjente nok en gang medlidenhet med denne unnselige skapningen. Og nå som sist, så følte jeg i tillegg sterkt på en godhet for ham. Og jeg synes at det er litt merkelig, ettersom vi slett ikke kjenner hverandre, han og jeg.

Jeg så snart at han svettet på panna. Ba ham pent om å si fra, når det måtte være noe. Borte-vekk var han.

~ * ~ * ~ * ~

Kjære besøkende og leser.

Det er slett ikke pent å kalle mennesker som sliter psykisk, for "psyke", som dere vet. Og jeg håper inderlig at ingen av Villa Blå sine lesere gjør det, heller: Sier 'psyk' om mentale slitere.

Og jeg er selv blant de hundretusener av nordmenn som opplever psykiske vansker iblant. So: Name it =)

Nå håper jeg at du har et forslag til hva vi kan kalle ham. Gjerne ett, kanskje to navn, slik at han får et egennavn (med stor forbokstav). Også denne karakteren både fortjener og behøver et akseptabelt navn.

På forhånd takk... og ta vare!

går livet sin skjeve gang.

Hvilket er helt rett.

(Tok du poenget...? ;)

og pikket og pakket hennes skiftet adresse nå i ettermiddag.

Snakk om gla'jente: Et åpent uttrykk i ansiktet, glitrende øyne og en pussig, litt skjev nese, som sannelig kler henne. Og motsatt.

Hun virker tvers gjennom ujålete, naturlig, ekte og... ukomplisert, er vel ordet. Jeg kan ta feil - time will show. Uansett og åkkesom; jeg ser virkelig fram til å bli bedre kjent med også henne. 

Jeg kom over henne og en annen beboer på kjøkkenet. Alle hilste vi på hverandre, blidt og kort. Humoristen vendte igjen oppmerksomheten sin mot Studenten, og avsluttet dialogen deres: "... det er altså derfor jeg vil satse bredt, også som stand up-komiker".

Hvoretter Studenten ristet bestemt på hodet. "Det går ikke", sa han. "For jenter kan aldri få stå".

Og vips; borte ble både han og suppekoppen. Humoristen og jeg brast ut i forløsende latter. Og jeg visste at nå, nå og med dette, så hadde Humoristen fått en brilliant tekstidè.

Forskriftene er ikke nummererte, ettersom samtlige av følgende regler til enhver tid er gjeldende:

Det skal være fullstendig ro i villaen fra klokken 23, og frem til klokken 07 dagen etter.

Dusj/bad er ikke tillatt etter klokken 22.30 (på grunn av forstyrrelser i form av susing i rør).

Vær nøye når det gjelder din egen, på forhånd oppsatte tid i vaskekjelleren. Er du 15 minutter for sen til å igangsette maskiner; kan andre starte. Dette vel og merke kun dersom det ikke går ut over tiden til den neste som har vasketid.

Festing er kun tillatt i anviste lokaler. Husk å skrive deg opp ("bestille lokalet") i god tid i forveien.

Samtlige ytterdører skal være låst fra klokken 23.

Rydd alltid opp etter deg.

All eventuell røyking: På anvist sted utendørs.

Hund og katt er ikke tillatt. Eventuelt annet dyrehold kun etter avtale.

Jeg måtte ut et ærend i går. Og innen jeg returnerte til heimen, så hadde altså Kritikeren flyttet inn.

Straks jeg trådte over dørterskelen, sa Studenten vennlig fra. Om at han hadde åpnet døra for en ny beboer. Først undret jeg meg litt. Men da Studenten fortsatte: "Han skulle visstnok egentlig ikke flytte inn før i kveld", sluttet jeg å lure. For da forsto jeg sammenhengen: Kritikeren var under samme tak som oss andre, her i Villa Blå.

Jeg møtte ham på kjøkkenet. Og hilste blidt. Han både kikket opp og svarte såvidt. Hans høyre pekefinger saumfòr den ene hylla. Uten å kjenne ham, så kjente jeg jo typen, for å si det sånn. Og ville komme ham i forkjøpet: "Det er alltid litt støv som ligger igjen etter omfattende restaurering, ombygging og opppussing!" Jeg var veldig fornøyd med at stemmen min lød akkurat som vanlig.

Han så på meg. Misbilligende. Rynket panna - nedover, mot øynene. "Det er ikke støv, det er sagflis", konstaterte han. Surt.

"Hjertelig velkommen, jeg håper at du vil trives!" sa jeg. Og plystret overdrevent høyt da jeg gikk.

uttrykte Kritikeren oppgitt. Og høyt. 

Studenten tittet opp, rynket liksom forundret på pannen og tittet spørrende bort på meg. Jeg skvatt også, av Kritikerens så plutselige og helt uventede utbrudd. Men jeg klarte visst å late som ca. ingenting, og bare ristet på skuldrene der jeg satt.

"Hvorfor i hel*** legger de jentene ut bilder av seg? På alle fotoene ser de like teite ut, jo... med akkurat det samme, samme, samme, samme uttrykket på hvert fa***s bilde! Trur de at de er deilige eller noe sånt, eller?!" Kritikeren hadde altså ikke endret spor.

Studenten kikket bort på skjermen på laptopen tilhørende Kritikeren. Han vurderte visst kort noen bilder, forsto jeg. Det tok ikke mange sekundene.

(Kritikeren har jeg visst helt glemt å presentere - jeg får heller introdusere ham senere og ved anledning.)

"Skal se de helt mangler uttrykksformer", konstaterte Studenten tørt. Før han grep fastere om boka si, reiste seg og gikk.

Jeg skyndte meg å gjøre det samme.

(Og nå forter jeg meg med å ønske alle en fortsatt fin ettermidag, og så en alle tiders torsdagskveld =)

er den første som ankommer. Med bussen, forstår jeg. Allerede mange minutter før avtalt tid dukker han opp. Tungt lastet, høy og mørk, smilende og blid, er han.

Vi håndhilser. Og går inn. I utgangspunktet tenkte jeg at jeg skulle vise ham rundt. Men all den tid han er SÅ til de grader ivrig, at det snart er ham det går rundt for, så: "Du har jo vært her før", sa jeg. Med et smil. Han nikker blidt og er så enig, så enig.

Jeg følger ham til hulen hans, vi setter fra oss ting og tang (selvsagt fikk jeg hjelpe ham med å bære), gjennomgår herligheten (les: hans aller første hybel) sammen, han prøvesitter den så komfortable kontorstolen, gliset hans blir om mulig enda bredere, jeg minner vennlig om lagermulighetene i kjelleren, jeg gir ham labben igjen... og før jeg har rundet hjørnet i gangen, så glir døren til rommet hans igjen med et lite knepp, og straks hører jeg et høyt: "YESS!" Og av lydene skjønner jeg at han slenger og hiver skrotten sin ned på enkeltsenga. Så enkelt.

Glade beboere gjør meg glad, gjør Villa Blå glad, gjør oss alle glade.

Ha en fortsatt glad dag der ute!

er et veldig stort hus, omkranset av en parklignende hage.

Her i Villa Blå er og forblir det høyt under taket, deilige (og mindre gode) dufter, følelser, stillhet, litt leven, stemning, forståelse, chilling, knirking, høy latter, atmosfære, lyder, diskusjoner, variasjon, småkrangling, løping, spenning, vennskap, kriker og kroker... og, over flere etasjer, i tillegg til et digert loft og en ditto kjeller - nærmest usannsynlig mange rom. 

Vel virker Villa Blå både tilbaketrukket og mystisk der det ruver og rager over landskapet. Desto mer spennende er det jo at hoveddøra faktisk er åpen og ulåst, og at du alltid kan ta turen innom, når du vil.

For å hilse på eiendommens høyst ulike beboere, etter hvert som de flytter inn (og ut igjen?). For å titte litt rundt, slå av en prat, slappe av, hjelpe til, ta deg en matbit eller slukke tørsten. What ever. Røykere henvises bestemt, men vennlig til kjøkkeninngangen.

Det er i Villa Blå det virkelig skjer. Og gjestfriheten er som selve villaen: Stor.

VELKOMMEN!